Letra Berringslt Halvdan Sivertsen

Berringslt

Da vi var små
Og måtte passes på
Da var kropsiig nærhet det samme som trygghet og som glede
Så ble vi store.
Spratt ned av stellebordet
Og lærte langsomt ei lekse for livet for slik skjer det

Å unnskyld var det kneet ditt jeg kom borti med kneet mitt
Det var nok en tilfeldighet, man er da kultivert
Korrekt og maskert så ikke rør meg

Omforladels var det huden din som streifet hud i
hånden min
Det var sikkert en tilfeldighet og ikke det du tror du vet.
Mens blikket ditt freser ikke rør meg (her i alle fall)

Og i storgata vår,
Du vet det er der det foregår
Der ble jeg sjenert av en full fyr snakka svært utydelig
Han snøvla noe slikt
Som at livet er et dårlig dikt
Og kontaktløshet og noe sånt.
Klart jeg syns han var motbydelig

Jeg sa

Hei flytt den tunge labben din, du holder'n jo rundt skulderen min
Han slapp meg slik at jeg fikk gå han måtte da forstå
Slik kan man ikke gjøre ikke rør meg
Nei slikt giør man bare ikke ikke rør oss

Men da vi var små
Og måtte passes på
Da var kroppslig nærhet det samme som trygghet og glede
Så ble vi store